“Between the head and feet of any given person is a billion miles of unexplored wilderness.”


 – Gabrielle Roth

«Jeg heter Mari, og jeg er ….» Hvem har ikke lest slike definerende setninger når mennesker skal presentere seg selv? Fyll ut en yrkestittel og så har du satt meg i boks.

Hvem jeg er betyr lite i forhold til hva jeg er. Hva jeg er avhenger ikke av de ytre rollene. Jeg har levd i troen på at min verdi ble målt i hva jeg gjorde og at jeg var mine sosiale roller og yrkestitler. Nå utforsker jeg min vibrasjonsfrekvens gjennom pust og bevegelse. 

For mange fremstår det å finne hjem til seg selv som en søking. Vi leter i filosofier og religioner, erfarer og tolker de merkeligste fenomener og forsøker å lage sammenhenger som vi kan forstå livene våre ut fra. For meg har det vesentlige blitt å komme på plass i den jeg er. I kroppen. Jeg søker ikke ut, men inn. Til det som danses og beveges og som fylles av liv. Jeg er livet som danser.

“When your world falls apart and you’re left with just yourself, you’re forced to discover who you are without all the beliefs, expectations, views, & self-image provided by some teacher or system. The calculating mind gives way to the intuitive mind, Knowing without Thinking.”

–  Gabrielle Roth
 

Etter en skiulykke i 2006 mistet jeg alt jeg kjente av det som var meg. Da var jeg 26 år. Kroppen min hadde jeg ikke vært i kontakt med. Nå lå den knekt.

Nakken ble skadet da jeg falt nedover isfjellet i salto. Splittet mellom hode og kropp ble plutselig veldig tydelig. Som journalist hadde jeg operert utelukkende fra hodet. Nå kunne jeg ikke lenger bruke det.

På ett år mistet jeg helse, jobb, kjæreste og inntekt. Det var som om verden stoppet opp. Jeg var ikke lenger del av den. Og jeg hørte ikke hjemme. Når slikt skjer er det noen som ville sagt at de mistet livet. Det jeg kan si er at jeg mistet et verdensbilde. Kort tid etter fallet begynte jeg å danse. Det jeg oppdaget på dansegulvet var noe jeg ikke hadde lært om i bøker, noe jeg ikke kunne sette ord på, eller plassere i en hylle. Langsomt begynte jeg å pakke ut den gaven som heter livet. Jeg kom i kontakt med en dypere flyt, den som puster i takt med meg selv. Og denne «meg» fant jeg i hver kroppsdel. En skulder som rullet, en hofte som bøyde seg. Tårene som satt der fikk løsne. Jeg sa ja til å være meg. På mine premisser. 

Som lærer av 5Rytmer påberoper jeg meg ikke å være mer hel, mer jordet, mer åpenhjertig, eller mer compassionate enn andre. Realiteten er snarere den motsatte – jeg har kommet fra et liv i så sterk selvbegrensing at jeg stadig er preget av det. Men jeg har beveget meg på dansestien så ofte at jeg har lagret 5Rytmekartet i hjertet. Landskapet vi danser langs vil være ulikt for alle mennesker. Det jeg kan lære bort er et navigasjonssystem som du kan bruke der du befinner deg. Og det jeg har oppdaget på mine vandringer, det kan jeg dele.

Med ydmykhet, taknemmelighet og enorm glede inviterer jeg til 5Rytme-praksis i Hurdal. 

Stor takk til mine mange lærere. Til Hege Gabrielsen for muligheten til å jorde og sirkulere, og for å gi meg rom til å hoppe rundt som en kråke forkledd som en hippie-balerina, uten å dømme. Til Gabrielle Roth for å ha blåst liv i ilden jeg prøvde å fortrenge. Til Alain Allard for å sende meg over kanten, til kaos, gang etter gang, og til Jonathan Horan for å utfordre meg sterkt nok til at jeg kunne komme i kontakt med mitt indre senter for balanse.

Gjennom dansen har jeg funnet min egen visdomskilde. Sannheten ligger og ventet på meg i hjertet. Hele kroppen er et pulserende hjerte. Og når jeg danser så oppdager jeg stadig mer av det.